Vannfolket

Jeg hadde en drøm som fulgte meg gjennom hele barndommen. Den kom igjen og igjen, nesten lik hver gang. Jeg var ute og svømte. Vannet var rolig, som om det ventet på noe. Så kom de. Jeg kalte dem vannfolket. De kom ikke brått. De bare var der, som om de alltid hadde vært i vannet, og så meg lenge før jeg oppdaget dem. De var høye, lysende, ikke som havfruer eller noe jeg hadde sett på film. Det var noe rolig ved dem. Noe som ikke trengte å forklare seg. Så tok de meg med ned. Ikke voldsomt. Ikke skremmende. Bare bestemt. Som om det var helt naturlig. Det rare var ikke at de dro meg under vann. Det rare var at jeg ikke var redd. Jeg husker at jeg tenkte: Nå dør jeg og det var helt greit.

Og så sa de:

Du kan puste her. Du må bare tro det. Og jeg trodde det. Jeg pustet inn. Vannet var ikke vann lenger. Det var som luft, bare tyngre, mykere. Og jeg ble rolig. Helt rolig.

Så begynte reisen. De førte meg til et sted jeg aldri helt klarte å ta med meg tilbake. Et slags undervannsslott, men ikke slik vi tenker på slott. Det var levende. og lyset kom ikke fra lamper, men fra selve stedet. Alt hadde en egen ro og en egen puls.

Hver gang jeg var der, føltes det som om jeg forsto noe. Og hver gang visste jeg at jeg kom til å glemme det. Før de førte meg opp igjen, sa de det alltid: Du vil ikke huske dette når du våkner. Og de fikk rett. Jeg husket bare bruddstykker. Følelsen. Roen. Lyset. Og vissheten om at det var mer. Det merkelige var hva jeg gjorde etterpå. Jeg våknet, gikk ut på badet, lente meg over vasken og prøvde å puste under vann. Jeg var så overbevist. Ikke som en lek. Som en visshet, men jeg fikk det selvfølgelig ikke til. Likevel ga ikke følelsen slipp.

Denne drømmen fulgte meg i mange år. Helt til jeg var rundt atten. Så stoppet den.

Jeg har ikke tenkt så mye over den før jeg begynte å skrive Prosjekt Jorden.

I den fjerde boken møter jentene noe jeg igjen kaller vannfolket. Denne gangen i Titicacasjøen, som i historien representerer jordens sakralchakra. Jeg hadde ikke planlagt det slik. Det bare kom. Som om noe gammelt fikk lov til å dukke opp igjen, litt tydeligere denne gangen. Jeg vet fortsatt ikke hva den drømmen var. En fantasi? En måte hjernen min bearbeidet noe på? Eller bare et barn som opplevde verden litt annerledes?

Kanskje. Eller kanskje det finnes steder vi bare får tilgang til når vi ikke prøver å forstå dem.