Hva om alt du har lært om menneskets potensial bare er begynnelsen?

Noe av det som alltid har fascinert og drevet meg, er hvor uendelig lite vi egentlig forstår av oss selv.

Gjennom historien har vi mennesker gang på gang lurt oss selv til å tro at vi har kartlagt alt. Vi har slått fast sannheter, trukket opp grenser og vært overbevist om at vi endelig forsto verden. Men så har det uforklarlige inntruffet. En ny oppdagelse, et uventet gjennombrudd eller et glimt av noe udefinerbart har flyttet grensene våre på nytt.

Jeg tenker ofte på det som et rom man har bodd i hele livet, helt sikker på at man kjenner hver krok – helt til man en dag finner en dør man aldri har lagt merke til før. Den åpner seg til noe langt større enn man trodde rommet kunne romme.

Det var i dette landskapet av ubesvarte spørsmål at Prosjekt Jorden – Oppstigningen ble født.

For å være helt ærlig: Jeg føler ikke at det var jeg som fant denne historien. Det føles som om historien fant meg. Det var en indre nødvendighet, en insisterende stemme som krevde å bli hørt. Karakterene, handlingen og de dype, eksistensielle spørsmålene presset seg frem bit for bit. Til slutt handlet det ikke lenger om et fritt valg eller et kreativt innfall – jeg måtte ganske enkelt sette meg ned, lytte, og følge sporene dit de ønsket å gå.

Ja, serien er plassert i sjangeren science fiction. Eller er den egentlig det? Det spørsmålet ønsker jeg ikke å gi et fasitsvar på. Det mysteriet tilhører deg.

Jeg vil mye heller at du som leser skal kjenne etter selv. Kanskje opplever du dette som ren, storslått fantasi. Kanskje resonnerer teksten med tanker du selv har båret på i stillhet, eller minner du aldri har våget å dele med et annet menneske fordi de føltes for virkelige – og for langt utenfor det normalsamfunnet aksepterer. Eller kanskje er alt bare en usedvanlig god historie. Alle disse leserne er like velkomne.

Det er nettopp dette som gjør denne sjangeren så magisk: den gir oss et trygt rom til å utforske det umulige og tøye grensene for virkeligheten, uten at vi må være enige om konklusjonene på forhånd.

Jeg skriver ikke for å diktere hva du skal tro eller føle. Jeg skriver for å åpne dører som har vært låst for lenge. For det er aldri svarene, men de modige spørsmålene, som driver oss fremover.

Og kanskje begynner alle store oppvåkninger og oppdagelser med de samme to, enkle ordene:

Hva om…?