Å være forfatter er litt som å drive et mentalt kollektiv der ingen betaler husleie

Å være forfatter er litt som å drive et mentalt kollektiv der ingen betaler husleie. De fleste tror nok at det å skrive bøker handler om å sitte rolig ved et tastatur, drikke kaffe og vente på inspirasjon. Jeg drikker ikke kaffe lenger, men ellers stemmer det lite med beskrivelsen. Når man skriver bøker over mange år, skjer det noe merkelig. Karakterene flytter inn. Ikke bokstavelig talt. Det hadde blitt trangt. Men de tar opp plass i hodet. På en helt vanlig dag kan jeg stå i matbutikken og lure på om jeg skal kjøpe avokado eller iskrem, samtidig som en del av hjernen min prøver å finne ut hvordan  genetisk manipulerte jenter skal redde verden, hvorfor en drakon oppfører seg mistenkelig, og hva Kaptein Ego kommer til å klage på i neste kapittel. Det er sjelden stille der inne. Noen mennesker har én indre stemme. Jeg har et helt styremøte.

Noen ganger dukker løsningen på et plottproblem opp mens jeg pusser tennene. Andre ganger kommer den midt på natten, akkurat idet jeg holder på å sovne. Hjernen ser ut til å mene at klokken 03:17 er et glimrende tidspunkt for å diskutere karakterutvikling. Og det er mest frustrerende når jeg setter meg ned for å skrive, og så skriver jeg noe helt annet. Det bare ramler helt andre ting ned i hodet mitt. 

Det er heller ikke bare karakterene som har flyttet inn. Jeg har en papegøye som sitter på skulderen når jeg skriver. Hun har deltatt på flere spirituelle kurs enn mange av menneskene jeg kjenner og følger nøye med på alt jeg gjør. Jeg er fortsatt usikker på om hun er kjæledyret mitt eller redaktøren min. Noen ganger ser hun på meg med et blikk som sier:

– Du skal virkelig la den karakteren gjøre det der?

Og ærlig talt har hun ofte et poeng.

Det rare er at karakterene etter hvert begynner å leve sine egne liv. De gjør ting du ikke hadde planlagt. De nekter å følge manus. De tar avgjørelser som overrasker deg. Som forfatter later man som om man har kontroll. I virkeligheten prøver man bare å holde orden på et mentalt kollektiv bestående av helter, skurker, papegøyer, drakoner, etterretningsagenter, spirituelle veiledere og et ego med sin egen radiokanal. Ingen av dem betaler husleie. Ingen av dem vasker badet. Og alle forventer oppmerksomhet samtidig. Likevel ville jeg ikke ha byttet det bort. For et sted mellom kaoset, latteren og de merkelige samtalene som foregår inne i hodet mitt blir det til historier. Og historier har en merkelig evne til å finne veien til akkurat de menneskene som trenger dem. Selv om de noen ganger begynner med en papegøye på skulderen og et styremøte i hodet. Fordelen med å ha en papegøye som redaktør er at hun aldri skriver dårlige anmeldelser. Ulempen er at hun kan spise manuskriptet.