«Jeg vet ikke» – tre ord som burde vært langt mer utbredt på sosiale medier

Det finnes tre ord som ser ut til å bli stadig vanskeligere å uttale:

Jeg vet ikke.

Merkelig egentlig. Vi lever i en verden hvor menneskeheten samlet sett har tilgang til mer kunnskap enn noen gang tidligere, samtidig som hvert enkelt menneske tilsynelatende forventes å ha personlig oversikt over absolutt alt.

Krig i Midtøsten? Vent litt, jeg skal bare hente kaffe. Jeg har en analyse.

Trump? Putin? Eller hvem som helst? Ja, ham kjenner jeg godt.

Kunstig intelligens? Selvfølgelig. Jeg så en video om det i går.

Klimaendringer? Bare gi meg fem minutter.

Kosthold? Der er vi alle professorer.

Kundalini? Å ja. Jeg har lest tre innlegg på Instagram. Og plutselig sitter vi der med doktorgrad i geopolitikk, ernæringsfysiologi, kvantefysikk og internasjonal økonomi før lunsj.

Jeg har begynt å lure på når «jeg vet ikke» ble et tegn på svakhet. For jeg synes egentlig det er en ganske befriende setning.

Jeg vet ikke. Ferdig.

Ingen fotnoter. Ingen PowerPoint. Ingen desperat googling under bordet for å finne en artikkel som bekrefter det jeg allerede har bestemt meg for å mene.

Bare: Jeg vet ikke.

Jeg har opplevd ting jeg ikke kan forklare. Jeg har kjent ting i kroppen som jeg ikke forstår. Jeg har hatt spirituelle opplevelser som ikke passer særlig godt inn i det jeg lærte på skolen, samtidig som jeg har bakgrunn fra vitenskap og vet hvor viktig det er å skille mellom det vi tror, det vi opplever og det vi faktisk kan dokumentere. Så hva var det? Jeg vet ikke. Fantastisk setning. Den fungerer på nesten alt. Var det kundalini? Jeg tror det. Vet jeg det? Nei. Var det en spirituell opplevelse? Kanskje. Kan det finnes en annen forklaring? Selvfølgelig. Betyr det at opplevelsen ikke var virkelig for meg? Nei. Og akkurat der synes jeg det begynner å bli interessant.

Hvorfor har vi et så voldsomt behov for å putte alt i en boks? Enten må det være sant eller usant. Vitenskap eller spiritualitet. Høyre eller venstre. Genialt eller idiotisk. Opplyst eller fullstendig på jordet. Vi mennesker elsker bokser. Helst bokser med lokk. Da slipper vi at noe nytt kommer inn og roter til verdensbildet vårt. Problemet er bare at virkeligheten ser ut til å ha et ganske avslappet forhold til boksene våre. Hver gang mennesket har vært helt sikker på at «nå skjønner vi det», har universet hatt en tendens til å lene seg tilbake og si: «Å, så søtt.» Og så dukker det opp noe nytt. Likevel fortsetter vi. Særlig på sosiale medier. Det finnes tilsynelatende ingen usikkerhet. Folk vet. Og ikke bare vet de. De vet med STORE BOKSTAVER. De vet hva som egentlig skjer i Ukraina. De vet hvem som styrer verden. De vet hvorfor naboen er en narsissist. De vet hva du bør spise, hvordan du bør trene, hvem du bør stemme på, hvordan du skal oppdra barna dine og hvorfor du har vondt i venstre kne. Alt dette før frokost. Og hvis du skulle være så dum å skrive:

«Jeg er ikke sikker.»

Da kommer noen umiddelbart og hjelper deg. Ikke med informasjon. Med en mening.

Jeg tror faktisk at vi trenger litt mer usikkerhet. Ikke den usikkerheten der man ikke tør å stå for noe. Jeg mener den intellektuelle ydmykheten som sier: Dette er det jeg tror akkurat nå, basert på det jeg vet og har erfart. Men det kan hende at jeg tar feil. Tenk om vi hadde skrevet det oftere. Kommentarfeltene hadde kollapset. Sosiale mediers servere hadde fått fri. Halve internett måtte omskoleres. Og Kaptein Ego hadde selvfølgelig fått full panikk. For egoet elsker å vite. Det elsker fasitsvar. «Jeg har rett» er omtrent egoets favorittsetning, tett fulgt av: «Hva var det jeg sa?» «Jeg visste det.» Og klassikeren: «Det skjønte jeg med en gang.» «Jeg vet ikke» er langt mer ubehagelig. For da åpner du døren. Kanskje finnes det noe du ikke har forstått ennå. Kanskje den andre personen faktisk har sett noe du ikke har sett. Kanskje du må endre mening. Grøss og gru. Tenk å ha forsvart en mening i ti år og plutselig oppdage at du ikke tror på den lenger. Hva gjør man da?

Man kan selvfølgelig bruke de neste ti årene på å forsvare den likevel. Det er en populær løsning. Spesielt innenfor vitenskap. Eller man kan si: «Vet du hva? Jeg tok feil.»

Der har vi fire nye ord som burde vært langt mer utbredt på sosiale medier. Jeg har ingen ambisjon om å forstå alt lenger. Det er faktisk blitt mye morsommere å være nysgjerrig. Jeg kan undersøke noe uten å måtte bestemme meg. Jeg kan oppleve noe uten å måtte forklare det. Jeg kan høre på et annet menneske uten å måtte være enig. Og jeg kan endre mening. Det betyr ikke at jeg mangler ryggrad. Det betyr bare at jeg fortsatt lærer.