Kundalini – da universet tok fra meg fjernkontrollen

Da kundalini våknet, trodde jeg at det verste var over, etter at energien hadde kommet seg opp gjennom chakraene. Der tok jeg feil. Det var visst bare introduksjonskurset. Etterpå begynte den virkelige jobben. Ingen fortalte meg at universet hadde tenkt å totalrenovere hele operativsystemet mitt uten først å spørre om tillatelse.

Før likte jeg å reise. Nå tenker jeg at Gardermoen høres ut som en slitsom oppgave. Før gledet jeg meg til å kjøpe ting. Nå går jeg inn i en butikk, ser på alt og tenker: "Javel… mer ting." Før likte jeg å trene. Nå svarer kroppen: "Nei." Ikke "kanskje". Bare "nei". Det seksuelle? Det virker som om noen har tatt sikringen. Jeg vet ikke om elektrikeren kommer tilbake. Egoet derimot gir seg ikke uten kamp. Hver eneste dag protesterer det. "Dette kan da umulig være meningen?" "Kan vi ikke bare bli normale igjen?" "Kan vi i det minste få lyst til å kjøpe en ny jakke?" Universet svarer med total stillhet.

Jeg pleide å være opptatt av penger. Nå tenker jeg: Så lenge jeg har nok til mat, hus og Caruso, går det vel fint. Hvem er denne personen? Jeg kjenner henne nesten ikke igjen. Og det rareste av alt? Jeg føler meg nesten som en robot. En robot uten fri vilje. Som om noen har tatt over kontrollrommet og jeg bare sitter bakerst og ser på. "Å, vi skal gjøre det i dag?" "Javel." Jeg får bare være med. Noen spør om det er entiteter. Nei. Dem kjenner jeg igjen. De får beskjed om å pakke sakene og dra. De har for lengst innsett at adressen min ikke lenger er verdt bryet. Nei, dette er noe helt annet.

Jeg vet faktisk hvilken prosess jeg går gjennom. Jeg vet omtrent hvor jeg er på kartet. Jeg vet at dette bare er første syvårssyklus, hvor resten av karmaen visstnok skal brennes opp. Jeg hadde bare håpet at universet kunne ha valgt en litt mer skånsom forbrenningsovn. Det merkelige er at samtidig som gamle interesser forsvinner, kommer det også en underlig ro. Jeg trenger mindre. Jeg jager mindre. Jeg reagerer mindre. Det er bare utrolig uvant å ikke lenger være den personen jeg trodde jeg var. Kanskje er det nettopp det som er hele poenget. At det ikke er jeg som forsvinner. Det er bare alt det jeg aldri var. Men hvis noen der ute fortsatt tror at kundalini bare handler om lys, kjærlighet og evig lykkerus... Da har de sannsynligvis bare lest forsiden av boka. Resten av kapitlene er betydelig mer … kreative.

Namaste.